"Lola er 25 år og drømmer om å bli profesjonell danser, men drømmen virker uoppnåelig. Da Lola får føre om den berømte egyptiske magedanserinnen Ismahan, som kjempet mot alle odds for å få suksess, ser hun plutselig en utvei. Hun slår fast at hun ikke har noe å tape og bruker alle sine sparepenger på en billett til Kairo i et siste forsøk på å virkeliggjøre sine drømmer”
Dette er en film som alle magedanser vil ha glede og nytte av å se på. Ikke først og fremst på grunn av dansingen, for den er dessverre ganske dårlig. Skuespillerinnen som spiller Lola er søt, sympatisk og lett å like, men hun er ingen danser. Skuespillerinnen som spiller den berømte Ismahan kan heller ikke danse. Magedanskostymene er ikke særlig flotte eller av spesielt god kvalitet. Derimot er det mye fin musikk, og filmen gir et godt bilde av hva slags kulturkollisjoner en vestlig, entusiastisk magedanserinne kan komme opp i, i møte med egyptisk moral og egyptiske samfunnsnormer. I et slikt møte er det mye som kan gå galt....
Hvis man ser bort fra et par svært usannsynlige detaljer, som at man bare kan slentre innom en nattklubb og bli engasjert som danserinne på stedet, og at man som utlending kan bli superstjerne i Egypt, er filmen en søt historie om en danserinnes harde jobbing fram mot strålende suksess.
Jeg liker spesielt alle kulturkollisjonene som blir vist i filmen. Lola ankommer sin egyptiske kjærestes hus og blir, som arabisk gjestfrihet foreskriver, bedt på middag. Hun snakker ivrig om magedans, og oppfatter ikke at alle rundt bordet blir svært opprørte over temaet. Hun vil gi kjæresten en klem foran alle familimedlemmene og skjønner ingenting når han bryskt avviser hennes tilnærmelser. Hun får sjokk når hun skjønner at han fortsatt bor hjemme hos mor og far i en alder av 30 år.
”Alle” egyptiske filmer har en sekvens med kvinner som danser på taket, mellom vasken som henger til tørk på tørkesnorene. I Whatever Lola Wants er det faktisk 2 danse-mellom-laknene-på-taket-scener.
En liten interessant detalj for et magedansinteressert publikum: I nattklubben hvor Lola danser, ser vi flere egyptiske danserinner i bakgrunnen. Danserinnen med shamadanen på hodet heter Rabab, og hun er en av Egypts mest kjente shamadandanserinner og danser i gammeldags awalim stil.
Oppsummering: lett underholdning, fin musikk, skikkelig dårlig dans. Morsomme og autentiske kulturkollisjoner. Samt et ganske godt bilde på hvor foraktede magedanserinner faktisk er i Egypt.
PS.
Aftenposten anmeldte filmen da den gikk på kino, og var ikke spesielt begeistret:
"Glem det!
Mislykket kulturimprealisme
I tvil om hva du skal velge i romjulen? Whatever Lola Wants bør komme langt ned på listen, ja, det beste vil være å unngå den helt.
I 2008 er det hverken sjarmerende eller sjokkerende at en ung amerikansk jente på besøk i Kairo mislykkes i å overføre sin vestlige livsstil på lokalbefolkningen.
Men Lola tar revansj ved å lære seg magedans. Pluss i margen for at hun blir ganske flink.”
Jeg er altså ikke enig.
Og er det uansett så galt å prøve å rette opp noe man opplever som dypt urettferdig og feil, selv om det er akseptert i en fremmed kultur?
(Denne anmeldelsen har stått på trykk i Al Raqassa nummer 6 )
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
"Lola is 25 years old, and her dream is to become a professional dancer. However, the dream seems to be out of reach. When Lola gets to hear about the famous Egyptian belly dancer Ismahan, who worked her way to fame and glory, she sees an opportunity. She spends her last penny on a ticket to Cairo in a last attempt to make her dreams come true."
This is a film that every belly dancer will enjoy to watch. And learn something from. Not because of the dancing, which unfortunately is rather poor. The actress who plays Lola is sweet and lovely, but she is not a dancer. The actress who plays the famous Ismahan is also not a dancer. The belly dance costumes are not really astonishing or of great quality. On the plus side: there is a lot of good music, and the movie gives a good picture of what kind of cultural clashes a Western, enthusiastic belly dancer can stumble into when meeting Egyptian moral and society. There are so many things that can go wrong in this meeting.....
If you look away from a few rather unlikely details, like it is possible to walk by a nightclub and get hired on the spot, or that a foreign dancer can become a superstar in Egypt, the film is a cute story about a dancer's way to fame and glory.
I especially like the cultural clashes in the movie. Lola arrives at her Egyptian boyfriend's house and is, according to Arabic hospitality, invited for dinner. She talks happily and eagerly about belly dance and doesn't see or understand that everyone around the table is offended by the subject. She wants to give her boyfriend a hug in front of the family, and doesn't understand when he pushes her off, rather harshly. She is in for a shock when she understands that he still lives at his parents' house, at the age of 30.
"Every" Egyptian move has a scene where women dance on the roof, between sheets hanging to dry. In this film there are 2 "dancing-betwwen-the -sheets-scenes".
An interesting detail for the belly dancing audience: In the nightclub where Lola dances, we see several Egyptian dancers in the background. The dancer with the shamadan on her head is called Rabab, and she is a famous shamadan dancer, and she dances in the old fashioned awalim style.
Conclusion: Easy entertainment. Good music. Bad dance. Fun and authentic cultural clashes. And a fairly accurate picture of how despised belly dancers actually are in Egypt
.
