DVDanmeldelse Akhou og Abyad

Dette er to DVDer utgitt av Tanz Raum, og fordi på mange måter de er ganske like, anmelder jeg her begge to i ett.

Hva får du ikke når du ser disse videoene?

Du får ikke løsvipper, paddete BHer, todelte drakter, paljetter eller glamour. Du får heller ikke se magedans.

Hva får du når de ser på disse videoene?

Profesjonelle og lekre danseforestillinger, lekker DVD produksjon, svært dyktige dansere, nydelig arabisk musikk, både på tape og live, og vakker dans.  Du får 3 dansere: Claudia Heinle, Caroline Chevat og Karin Schemann som sammen utgjør Compagnie Tanz Raum. Og trommeslageren Ibrahin el Minyawi.  Ali el Minyawi medvirker i Abyad.

Forestillingenene er blottet for ytre staffasje og hjelpemidler, her er det dansen som rår. Og selv om alt er enkelt presentert med mye jordfarger og svært enkel scenografi, holdes oppmerksomheten til tilskueren i en skrustikke, og jeg tenkte hele tiden "hva skjer videre", og  var hundre prosent engasjert i det jeg så. Det er sjelden jeg opplever.

For å kunne se på disse videoene med et åpent sinn, måtte jeg først fjerne alle forventninger om å se arabisk dans, slik jeg definerer det. Danserinnene er svært inspirert av Suraya Hillal, men har utviklet sin egen stil. For meg framstår dansen mer som moderne dans enn som arabisk, i det størstedelen av forestillingene knapt byr på en hofte, en kamel, en sirkel eller en shimmy. Bevegelsesmønsteret er likevel estetisk og tiltalende, med flyt, tyngde og ro som hovedingredienser. Så snart jeg satte på meg moderne- eller samtidsdansebrillene kunne jeg gi meg helt hen og nyte opplevelsen av det jeg så, i stedet for å tenke at "nei, ikke søren om det der er arabisk dans".

Ahkou er hieroglyfen for "solens blendende lys". Både denne forestillingen og Abyad, som betyr hvit på arabisk, handler om dype følelser, gjenfødelse og sjelens reise og utvikling. Personlig er jeg en nokså grunn type, som alltid har slitt med tekstanalyse og å forstå skjulte meninger i tekster og filmer. Jeg leser det jeg leser, og ser det jeg ser, og klarer sjelden å tolke noe av det. Dans opplever jeg på samme måte. Jeg skjønte ikke hva danserene prøvde å fortelle med koreografiene sine i disse forestillingene, men jeg ble likevel dypt berørt. Jeg følte i øyeblikk at det jeg så utspille seg på skjermen, snakket rett til sjelen min. Særlig Akho berørte meg sterkt. Jeg opplevde at det ikke var viktig for meg som tilskuer å forstå det danserene ønsket å uttrykke på et intellektuelt plan, kroppen min og sjelen forsto ting, uten å gå veien via hodet.

Danserene er svært dyktige, og selv om de danser med svært forskjellig teknikk og estetikk fra det jeg gjør selv,  er det ikke vanskelig å la seg imponere av deres kroppsbeherskelse, eleganse og styrke. Og ikke minst, deres evne til å gjøre ingenting, bare sitte i ro eller stå, og likevel klare å holde på min oppmerksomhet og interesse som tilskuer. Det er noe av det vanskeligste som finnes. Koreografiene varierer mellom solo innslag, duetter og trioer. En baladytrio fra Abyad har brent seg fast på netthinnen som et vakkert stykke dans. En scene fra Akho hvor danserinnene tilber sin gud var også et vakkert og følelsesmessig høydepunkt for meg.

Kan jeg anbefale disse videoene?

Absolutt. De byr på vakker musikk, vakker dans og følelser. Den rene magedansen kan man se en annen gang.

De kan bestilles på www.tanz-raum.com.

Artikkelen stod på trykk i Al Raqassa nummer 8-2012